Hva er bindeleddet i å lage ting?

Av Mikkel B. Tin, Professor i kulturfilosofi, Høgskolen i Telemark, Norge

Vi er alle kroppslige mennesker, og hendene våre er dypt rotfestet i denne kroppsligheten. Hendenes evne til å handle og utføre handlinger med den materielle verden, å forme og forvandle verden, er ikke et privilegium reservert for utvalgte og spesielt begavede personer. Det er en del av vårt innebygde potensiale som mennesker.

Hånden gir oss den første delen av svaret på det innledende spørsmålet: “Hva er bindeleddet i å lage ting?” Det å lage ting er forbundet fordi vi deler noen grunnleggende erfaringer: Vi har hender og lager ting med hendene. Uten hender som kan lage ting, uten håndverk, ville vi ikke være fullstendige mennesker, og vi ville knapt nok overleve. Jo enklere ting vi lager, desto mer grunnleggende deler vi dem, og jo mer komplisert kodesystemet er, desto mer splittes og defineres vi av våre kulturelle sammenhenger. Enhver kulturell sammenheng er forskjellig fra andre kulturelle sammenhenger, og historien vil alltid påvirke den. Alt som er avhengig av kulturelle koder, er derfor både kulturelt og historisk begrenset og derfor mindre sannsynlig forbundet.

Når et håndverk avhenger av praktisk kunnskap og ikke teorier, er det mindre utsatt for forutinntatt kulturforståelse og historiske forandringer. Siden denne typen håndverk er forankret i kroppen, holder den seg i bunn og grunn konstant på tvers av tid og rom. Som fenomenologene understreker, vil kroppen alltid vil være vårt primære referansepunkt mot erfaringsverden, og derfor forblir praktisk kunnskap forståelig og kommuniserbart på tvers av tid og kulturforskjeller. Den er et bindeledd. Veverens praktiske kunnskaper passer til klær til menneskekroppen og fibermaterialenes egenskaper, og vevingen fungerer som et bindeledd så lenge disse grunnleggende forutsetningene utgjør retningslinjene. Selv i store mesterverk kan vi bare vurdere de nyskapende løsninger hos veveren hvis vi har lært oss reglene, og dette skjer gjennom praktisk øvelse og erfaring gjennom våre egne vevende hender.

Håndverk og hverdagsliv inngår i en syklus heller enn en lineær tidslinje. Begge deler baserer seg på kroppslige aktiviteter i motsetning til vitenskap og teknologi – og mye avansert kunst –  som har frigjort seg fra denne bindingen. Vitenskap kommuniseres gjennom bøker og utvikles ikke fra bunnen av, men bygger videre på de mest avanserte og vellykkede funnene fra tidligere forskning. Kunst i akademisk sammenheng ser også ut til å fremtvinge sin verdi gjennom hele tiden å sprenge grenser. I motsetning til gullsmeden som må lære å hamre, skjære, smelte og polere slik forgjengerne gjorde det for tusen år siden, baserer kjemikeren forskningen sin på hva kollegene forsket på og publiserte i går. Kjemiens utvikling er lineær, og den vil aldri gå tilbake til de tidlige, utdaterte stadiene. Det vil heller ikke kunsten gjøre. Håndverk derimot, så lenge det er koblet til hendene, vil bevege seg i kroppsbaserte sykluser i hverdagen, brukes og slites. Og selv om håndverk hele tiden utvikler seg slik alle andre menneskelige aktiviteter gjør, så kan vi hente fram – og det gjør vi – formelle eller tekniske løsninger fra fortiden uten at de blir mindre aktuelle av den grunn.

Et håndverksprodukt gjenspeiler kroppens potensiale, og det henvender seg også til kroppens behov. Et håndverksprodukt vil normalt referere til en eller annen funksjon og det avslører også noe om hvordan det er blitt laget. Dette forklarer den iboende koblingen mellom håndverksprodukter og hverdagsliv, og hvorfor håndverksprodukter fremstår som mer privat enn offentlig. Håndverk har en livssyklus som begynner og slutter i hverdagsaktiviteter. Siden vi er godt kjent med hvordan tingene vanligvis fungerer, er vi også i stand til å vurdere spesielt kunstneriske utforminger, og vi kan forstå hva et kunstnerisk objekt prøver å uttrykke når det utfordrer reglene, enten det er på et estetisk, teknisk, funksjonelt eller kanskje til og konseptuelt nivå. Men det er vår kroppslighet som gjør at vi deler det felles rammeverket som gir og avslører disse gjenstandenes primære betydning.

Ordet lage, derimot, viser til den kreative prosessen heller enn produktet. Og det er denne skapelsesprosessen som bekrefter at vi befinner oss på et helt grunnleggende nivå. I en polemikk med Descartes og kropp/sjel-dualismen som har dominert vestlig tenking i århundrer, svarer Edmund Husserl på kartesianernes «Jeg tenker, derfor er jeg» med «Jeg kan». Svaret, «Jeg kan», oppsummerer de mange forskjellige måtene jeg kan handle og samhandle kroppslig med den materielle og intersubjektive verden, lenge før jeg kan tenke det. Det er på dette svært fundamentale nivået at det å lage ting er forbundet. Gjennom å lage ting realiserer vi et iboende kreativt potensiale som definerer oss som enkeltpersoner, samtidig som det forbinder oss alle i det intersubjektive samfunnet menneskene utgjør sammen.